Tanger, Afrikas port: — Vi er fullstendig klar over hvor heldige vi er som er født på ”riktig” side av dette havet

Vi ankommer Tanger, den hvitmalte Marokkanske havnebyen, en sen vinterkveld. Temperaturen minner om en lun norsk junikveld. Fergen fra Tarifa helt sør-vest i Spania og over til Tanger helt nord-vest i Marokko tar en liten time.

For oss som har europeisk pass er det like enkelt som å ta Moss-Horten fergen. Vi kjøper billetten på fergeleiet i Spania til rundt 800 kr t/r, politiet stempler visum i passet mens vi drikker kaffe om bord og vipps er vi på den afrikanske siden.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Det er fristende å glemme at for de mange uten de riktige papirene er dette en av verdens mest aktive og dødelige fluktruter. I det vi seiler inn i Tanger havn går solen ned over Gibraltarstredet og mens mørket senker seg våkner den nord-afrikanske kveldsbyen til live.

Tanger har vært et bindeledd mellom europeisk og afrikansk handel og kultur siden fønikisk tid. Det første man ser ved ankomst til Tanger er spor etter portugiserne som styrte byen i to hundre år. Bymuren rammer inn havna og beskytter kasbahen, de små trange gatene som utgjør byens yrende basar.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Mens resten av verden holdt pusten under pandemien brukte myndighetene flere millioner euro på å pusse opp gamlebyen og forberede seg på å ta tilbake turistene. Gatene er rene, innbydende og oppleves både trygge og gjestmilde. Den innerste og vakreste delen av bykjernen er hvitmalt med nye tredører og det er meningen at man skal gå seg vill. Noe vi klarer å gjøre gjentatte ganger de kommende dagene. 

På hvert hjørne finnes en liten nisjebutikk med lokale varer, små kunstgallerier, restauranter og kafeer og vakre dører man bare må ta bilder av. Her er også en rekke små boutique hoteller, det aller vakreste er kanskje Nord Pinus Tanger, som både har små design-rom og flere takterrasser der man kan spise eller bare komme utenfra og bestille en drink. Både fra taket til Nord Pinus Tanger og fra den tre etasjes kafeen Le Salon Bleu, får du utsikt over hele byen og de mange hundre hvite hustakene.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Inne i kasbahen finner du også blant annet det nye museet som hyller eventyreren, Ibn Battuta. «Han reiste mer enn noen annen i pre-moderne historie», forteller guiden stolt. «Mer enn Marco Polo. Over mesteparten av Nord-Afrika, Midtøsten, Asia og Kina på 1300 tallet.» Borj en-Nâam-museet er et minnesmerke til den store eventyreren. Noen hundre meter lenger ned i gaten ligger Kasbah-museet, her kan man legge inn et par timer på ettermiddagen. 

Dagen har ennå ikke rukket å få farger når byen våkner til lyden av en hane som galer. Fiskerne er på vei ut i morgendisen og nede i havna ligger fiskerbåter, halvstore yachter og cruisebåter side om side. Tanger grenser til både Atlanterhavet og Middelhavet og den gamle og nye bydelen sklir over i hverandre. Her sitter turister på stranden og fastboende lufter hunder og går turer langs den mange kilometer lange promenaden. 

Selv trives jeg best inne i kasbahen der det myldrer av mennesker og man må prute på alt man skal ha. Jeg har bestemt meg på forhånd for at jeg skal ha med stoff til en ny kjole hjem og krydder og olivenolje i gaver. Jeg har alltid med en ekstra tom bag når jeg drar til Marokko.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Maten er nydelig og jeg kan spise tagine til middag hver dag. Retten med lam og grønnsaker bakt i den nord-afrikanske leirfatet med spiss topp, en slags vulkanformet römertopf. Denne måten å tilbringe mat på er en av de eldste i verden.

Marokko er nok ukjent som vinland for mange, men de siste fire tiårene har kvaliteten på vinproduksjonen tatt seg kraftig opp. Det har blitt produsert vin i Marokko siden romersk tid, men kvaliteten og eksporten har vært så som så. Terroiret i området (Ordet terroir kommer fra ordet terre «land» og betegner karakteren områdets geologi og klima tilfører et landbruksprodukt, red.anm.) er derimot perfekt for vindruer og i Tanger serveres det vin (og øl) på nesten alle barer og restauranter.

Marokko er det neste største vinproduserende landet i den arabiske verden etter Algerie. Dersom du vil ha med litt marokkansk vin hjem så ta turen innom Chez Ali i 8 Rue al Moutanabi, her får du gode viner til rundt 80 kr. Selv falt vi for Medallion, perfekt til tagine og lam. 

Man trenger mange pauserom i løpet av en dag med vandring her. Fordelen med Tanger er at alt er i gangavstand. Man kan rusle gjennom fiskemarkedet, kjøpe skinnvesker, trekke inn duften av krydder, drikke te med mynte og sukker og rusle langs store deler av havna, gamle byen og den moderne byen i løpet av en liten dag. Når man trenger en kaffepause kan man sette seg på Gran Cafe de Paris, som du kanskje har sett i filmen The Bourne Ultimatum.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Bykjernen har også mange grønne lunger, parker og steder der du kan sette deg ned med medbragt lokalt brød, noe det spises masse av, og ikke minst fersk frukt og grønt. Vi kjøpte vår dose friske jordbær og skulle raskt lære at eksporten av jordbær fra Marokko satte en historisk rekord i 2022 med 22.400 tonn ferske jordbær. Jordbær er en av nøkkel-varene i landets frukt – og grønnsakeksport og gir Marokko nær 70 millioner dollar i inntekt hvert år. 

Mens vi sitter på taket av Le Salon Bleu og spiser tabbouleh og couscous, lyder bønneropene fra høyttalere festet til hustakene. Som en stafett overlapper den ene høyttaleren den andre og et kor av myk lyd går gjennom gatene. Jeg er ikke selv religiøs, men lyden av innkalling til bønn har alltid gjort meg rolig, det er håp i bønn, lyden av håp er vakkert, særlig i disse dager.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Det er lite i byen som vitner om at det bare noen kilometer utenfor den hvitmalte og idylliske bykjernen skjuler seg tusenvis av mennesker fra en rekke ulike land som venter på at været i Atlanterhavet skal løye slik at de kan sette ut på havet i håp om å nå Europa.

Selv er jeg i Tanger for å samle historier til min neste bok om menneskesmuglere og bare på de få dagene vi er der ankommer flere hundre mennesker de spanske øyene i Atlanterhavet og kystbyene på fastlandet i Spania. Vi får også høre om de som ikke klarte ferden over. 

Vi har planlagt å bli noen dager ekstra, men får ganske tilfeldig høre at et enormt uvær er på vei mot Gibraltarstredet og at havna kommer til å stenge for all fergetrafikk i noen dager. Å bli værfaste i Marokko har vi ikke tid til, både jobb og barn venter.

Vi har et av verdens sterkeste pass, men været og havet råder vi derimot ikke over. I full fart pakker vi sammen alt vi har kjøpt, praier en turkis taxi og kommer oss med en av de siste fergene over Atlanterhavet og inn i Tarifa i Spania før uværet kommer for fullt. 

Så enkelt er det for noen mennesker å reise. Vi er fullstendig klar over hvor heldig vi er som er født på ”riktig” side av dette havet.

Tilbake i Europa speider vi over til Afrika og tenker på alle de som setter ut i natt som ikke har fått værvarsel og som ikke har europeisk pass. Mens bølgene slår mot den lille havnebyen på spansk side vet at vi ganske snart skal tilbake til Tanger. 

De som setter ut i natt vet ikke om de noen gang kommer hverken frem eller tilbake. 

Alle foto: Kristina Quintano/Bendik Østbye Johannessen