Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Vi takker statssekretær Thune for svaret på vårt åpne brev. Dessverre bærer hans svar preg av en motvilje mot å forholde seg til vår kritikk, og en motvilje til handling. Kan Norges insistering på dialog fremfor handling bunne i at vi i 2016 underskrev en ydmykende erklæring om å anerkjenne «Kinas territorielle integritet» og «kjerneinteresser»?
Oppkonstruerte motargumenter
Det kan virke som at Thune forstår oss dithen at vi ber regjeringen avslutte all politisk og diplomatisk kontakt med kinesiske myndigheter. Det er feil, vår henvendelse gjelder regjeringens vilje til å innordne seg i forbindelse med et spesifikt arrangement, vinter-OL. Vårt innspill er ikke en oppfordring om en generell diplomatisk boikott, ei heller en utøverboikott av lekene.
Thune bør ha fått med seg at mange land som i hovedsak deler Norges verdigrunnlag, velger å utebli på politisk og diplomatisk nivå. Men ingen av disse nasjonene har antydet at de vil avslutte alle samtaler med Beijing, kun utebli fra vinter-OL. Det er skuffende at Thune og regjeringen velger å uttrykke seg som om en diplomatisk boikott av vinter-OL kan sidestilles med å avslutte all dialog og kontakt. Møter med kinesiske myndigheter kan fortsette senere, uten vinter-OL som en kulisse for diktaturets propaganda.
Kanskje Thunes tolkning skyldes vår påstand om at samtaler er nytteløse. La oss derfor understreke at vi ikke har uttrykt et ønske om å avslutte enhver dialog. Det er for eksempel svært viktig å inkludere kinesiske myndigheter i anstrengelsene om å komme klimaproblemet til livs.
Solidaritet med de forfulgte
Vår påstand, som vi mener at vi begrunnet utførlig i vårt opprinnelige innlegg, er at samtalene er nytteløse for å forbedre menneskerettighetssituasjonen i Kina. Thune skriver “Vi viser tydeligst hva vi står for ved å snakke med og møte de vi er uenige med.” Hvor vellykket synes han at denne strategien har vært så langt?
Vi har kontakt med flyktninger og menneskerettighetsforkjempere i eksil. En gjennomgående kommentar er at mange i den frie verden velger lettvinte løsninger i sin kritikk av Beijing. Aktivister river seg i håret i fortvilelse når de leser påstander om at ord er å foretrekke framfor handling. Utviklingen i Kina har vist hvilken bunnløs naivitet som ligger til grunn for et slikt synspunkt.
Vi ber om handling
Kinesiske myndigheter bør møtes med handling, ikke bare ord. De omfattende overgrepene bør få Norge til å gå bort fra normaliseringsavtalen.
Selvfølgelig ville en diplomatisk boikott være en liten honnør til de forfulgte i Kina. Men når det gjelder å gjøre mer for menneskerettigheter enn ren retorikk, svikter allikevel våre myndigheter.
Våre organisasjoner jobber ikke for norske politikeres velvære, vi jobber for de undertrykte og de stemmeløse. Det er derfor vi ber regjeringen om å ansvarliggjøre kinesiske myndigheter også gjennom handling, ikke bare i dialog med en motpart som åpenbart ikke lytter. En monolog.
To spørsmål
Vi avslutter med to spørsmål som vi håper statssekretær Thune og regjeringen kan svare oss på:
- Thune begrunner tilstedeværelse i Beijing med at Norge alltid har valgt å sende regjeringsmedlemmer til OL, også til “land vi er politisk uenige med”. Kan Thune fortelle oss om ett eneste OL etter krigen i et land der forfølgelse på bakgrunn av etnisitet og politisk kultur er tilnærmelsesvis så omfattende og brutal som i dagens Kina?
- Kan Thune fortelle oss om én forfulgt person, eller én organisasjon som arbeider for menneskerettigheter i Kina, som har fått det bedre etter at de diplomatiske forbindelsene mellom våre to land ble normalisert for fem år siden?
Denne kronikken er et tilsvar til statssekretær Henrik Thunes replikk fra 15. desember 2021. Denne teksten er skrevet av Merethe Lind Jodalen, daglig leder i Den norske Tibet-komité og Arne Melsom, nestleder i Hongkongkomiteen i Norge.
Les tidligere innlegg i denne debatten:
13. desember:
15. desember:
